Tømmerfløting har vært en essensiell del av Norges utvikling siden middelalderen, spesielt langs Glomma. Fra de dypeste skoger ble tømmeret fraktet flytende med elvestrømmen til sin destinasjon. I starten foregikk
dette som enkel fløting av løse tømmerstokker. Etter en betraktelig økning av mengden tømmer, ble det nødvendig med et organisert samarbeid på tvers av distrikter. I Glommavassdraget ble elveløpene rustet opp med ulike innretninger som skulle lede tømmeret kontrollert og uhindret. Gjennom fellesfløtningen hadde de 12 ulike distriktene hver sine roller og utfordringer, og var sammen tilknyttet det største skogsarealet for tømmerfløting i Norge.

Min arkitektoniske intervensjon tar utgangspunkt i hvilke muligheter som finnes dersom fredningsvedtaket tilsidesettes til fordel for en varsom utvikling i tråd med Lenseminneforeningens ambisjoner. Fredningen var siste utvei for de som kjempet for å bevare stedet, og diskusjonen om hvorvidt fredningens hensikt hindrer stedets fremtidige relevans synes å være legitim: På hvilken måte kan en utvikling av Fetsund lenser bidra til å revitalisere en ambisjon om et levende museum for en nasjonal tømmerfløtingstradisjon? Istedenfor å utvikle et separat museumsbygg, forsøker mitt prosjekt å se potensiale i den eksisterende bygningsmassen, samt legge til egnede arealer med tanke på fremtidens utfordringer. Prosjektet setter fokus på en alternativ måte å videreutvikle området på.